Løpsrapport fra "Moon valley 17 lakes, Måndalen"

En løpsrapport fra den gangen Gunnar dro til Måndalen for å løpe i fjellheimen.


Gunnar Aarseth, den løper i regionen med trolig flest fullførte halvmaraton ila. en sesong. Dette var før pandemien satte en stopper for all konkurranse aktivitet


I dag - nesten 4 uker etter - er Gunnar på plass i Møre og Romsdal i forberedelsene til


"Molde 7 topper"


- et nytt mulig løper eventyr i norske fjell som avvikles til helgen



HER FØLGER GUNNARS RAPPORT & REISESKILDRING FRA MÅNDALEN



Last ned PDF-filen under for å lese saken med bilder:

Løpsrapport fra Måndalen aug 2021
.pdf
Download PDF • 2.29MB


"Å være etterpåklok, det er som kjent noe som de fleste av oss behersker svært så godt, undertegnede er i så måte intet unntak. Om jeg er blitt særlig klokere etter å ha kommet meg til målstreken i et ganske utfordrende fjelløp lørdag 14 august, det får fremtiden vise. Men at det er nok av ting å rette opp for egen del, det er nå sikkert og visst. Men, når slitet kommer litt på avstand så blir det nesten bare de gode tankene som blir lagret under topplokket. Løpet det her er snakk om kalles «Moon Valley 17 lakes», eller sagt mer folkelig «fjellløping til 17 vann oppe i Måndalsfjella».


Målet med denne «reiseskildringen» er både å tilfredsstille eget løpe-ego, et lite oppgjør med den nevnte etterpåklokskapen, men og et forsøk på å reklamere for et arrangement der mange andre burde delta.


Det å melde seg på en aktivitet er svært enkelt, noen tastetrykk og betaling, så er den saken ordnet. Men, om jeg burde melde meg på alt som frister, det er jo en helt annen sak. Mange forhold spiller inn når påmeldingen vurderes; er formen god nok, beherskes terrenget, hvordan er prognosene for vær og føre, hvordan er logistikken, hvilken næring skal tas med, har jeg sko som passer, og er klær og utstyr bra nok, og selvsagt flere andre faktorer. Det er lett å grave seg ned i detaljene, og det er selvsagt bra å ha tenkt nøye på både det ene og det andre i forkant. De viktige spørsmålene må vurderes og besvares så godt som mulig, slik at planleggingen kan foretas på en fornuftig måte. Når startskuddet går er det for sent å planlegge, da er det handling. Selv om det hevdes at løping er en enkel aktivitet, der det «bare» er snakk om å flytte beina, så er det nå engang slik at beina kan bli vanskelige å flytte grunnet forhold en selv ikke rår over.


Den aktuelle «aktiviteten» som jeg meldte meg på denne gangen, skulle foregå i mitt barndomsfylke, Møre og Romsdal. I min barndoms nabokommune Rauma, og oppe i fjellet i bygda Måndalen. Uten sammenligning forøvrig, men i den bygda har de meriterte fjelløperne Kilian Jornet Burgada og hans kone Emelie Forsberg slått seg ned med sine barn, nettopp på grunn av naturen og fjellene. Området ligger i grenseskillet mellom «fogderiene» Romsdal og Sunnmøre, og fjellene i området er spektakulære, krevende, høye og ikke minst virker noen også skremmende. Skremmende for meg, siden jeg har et (kraftig) snev av høydeskrekk, slik at den øvre delen av husveggen må males av kona, men jeg er flink til å holde stigen. Nok om husmaling.


Jeg dro nordover fra Sandnes med bil, og tok Hurtigruta fra Bergen til Ålesund. Målet med reisen var å komme meg gjennom løpet som jeg hadde grublet om å delta på i to år. Jeg ankom Måndalen fredag 13. august, det hadde da vært uker med finvær der oppe, og det var ganske så tørt i terrenget da jeg tok inn på campinghytta. Utpå ettermiddagen kjørte jeg en tur oppover dalen, mest av nysgjerrighet for å danne meg et inntrykk av fjell og daler.




Jeg pratet med en gårdbruker oppe i dalen, han sa at myrene ikke hadde vært så tørre på lang tid, men at det nok ville bli væromslag snart. Da jeg senere var innom bensinstasjonen for å få meg litt mat, så traff jeg broren til han som ledet arrangementet, han kom med gode og motiverende råd for lørdagen, men sa og at det var ei hard løype. Da jeg handlet på den lokale butikken, så ble jeg tilsnakket av ei som sa; «jasså, det ser ut som om du handler for langtur til fjelltoppene våre, det vil bli mye regn i natt». Hun fikk rett.


Om det var datoen som gjorde sitt vites ikke, men i kveldinga begynte det å regne kraftig. Regnet trommet mot hyttetaket gjennom hele natta. Og da jeg etter ei natt med lite søvn, karret meg opp i halvørska kl. 04:15, var det store dammer utenfor hytta, og tåka lå tjukkere enn den havregrøten jeg kokte meg til frokost.




Kl. 06:00 gikk starten fra stadion i Måndalen, et flott anlegg med blå løpebane og en ruvende fjelltopp i bakkant (Klauva). Løpebanen er også kjent for rekordforsøket på 24-timersløp, der vår lokale rikskjendis Simen Holvik gjorde en god innsats.


Det var oppført 10 navn på startlista (det burde ha vært minst femti), noen hadde vel blitt skremt av regnet om natta, for vi var bare 8 løpere på plass i klubbhuset til Måndalen IL. Vi sa vel ikke så mye, og personlig er jeg slett ikke så taletrengt på den tiden av døgnet. Det var krav om å ta med regnjakke, regnbukse, lue, votter, nødduk, hodelykt, mobiltelefon, ekstra batteri og mat. Jeg hadde tenkt å ta ut i en teknisk skjorte og en vindtett vest, men tok i stedet på en langermet skjorte og regnjakke, heldigvis. Tilsvarende plagg lå også i sekken, jeg vurderte det slik at alt av klær i sekken var til nødstilfelle, eller til løpets siste del.




Da startskuddet gikk, tok vi rolig avsted langs en kjerrevei, før vi startet på en brutal stigning til toppen av det første fjellet Klauva (900 moh.). En våt og bratt sti slynget seg fra dalbunnen og oppover lia, til slutten av skoggrensa der snaufjellet tok over.



Det første av 17 vann som vi skulle innom, Klauvvatnet (962 moh.), lå et stykke innover i fjellet i et ganske lett og oversiktlig terreng. Ved hvert av de 17 vannene vi skulle innom var det en kontrollpost (CP), der idrettslaget hadde stasjonert to, eller flere personer. Flere av disse ildsjelene hadde ligget ute i telt, lavvo, steinbuer, eller hytter siden fredagen. Det var svært motiverende å treffe på disse blide og lokalkjente folkene oppe i fjellheimen, ikke minst var vaktene en god sikkerhet for oss løpere.




Å spørre vaktene om retningen til neste utfordring ble et standard kontrollspørsmål, noen ganger var det sti å følge, en gang en setervei, men mest bare vidder, ur og myr. Ved det første vannet var all påkledning gjennomvåt, og jeg fikk en anelse om hva dagen ville bringe. Tåka lå tjukk og regnet silte, og det blåste mer enn det som var forventet.


Under den brutale oppturen til Klauva, ble det foretatt en vurdering av egen evne. Jeg bestemte meg for å vente ved det første vannet til andre løpere kom dit, for de tre foran meg i løypa hadde for lengst forsvunnet i tåka. Grunnen til at jeg ventet var kort og godt at jeg ikke var fortrolig nok med å løpe etter GPX-rute på klokka, og at kartet mitt ikke var detaljert nok, det siste er jo elendig planlegging av en gammel (for gammel) o-løper. Terrenget var så utfordrende at jeg ikke var bekvem med å være alene, for mye kunne jo skje i ura og på det glatte underlaget. Å vente på, og løpe med Charlotte, Espen og Anders var nok det lureste jeg gjorde den dagen. Disse tre hadde deltatt i mange utfordrende fjelløp, og hadde derfor svært god erfaring.




Jeg bruker en Polar Vantage V klokke, og den er nok min beste tekniske venn. Klokka har fulgt meg på alle løpeturer og på mange tjuvfisketurer, og aldri sviktet. Klokka ble kjøpt hos Magneten sport på Ålgård i 2018. Vanligvis bruker jeg ikke så mange av funksjonene på klokka, så det å ha en grønn strek å forholde seg til fra den ene kontrollposten til den neste, det var noe nytt for meg.


Selvsagt burde jeg ha øvd på dette i forkant, men det hjalp ikke akkurat å erkjenne slikt i regnet og tåkehavet. Under Hovden ultra så hadde jeg løpt sammen med en som hadde lagt inn ruta på klokka si, mens jeg hadde ruta inntegnet på et papirkart. Det endte den gangen med forskjellige veivalg, og nesten en time i min disfavør, så jeg burde selvsagt ha lært av det.


Klokka ga lyd og melding om jeg fravek ruta, den viste sporet, og hvordan jeg måtte korrigere meg inn til dette, et glimrende redskap. Det var og betryggende å kontrollere ruta på klokka med de tre andre, kort og godt erkjenne at dette virket jo. Dette var en svært positiv erfaring, og jeg følte trygghet, selv om dette var noe nytt for meg. Jeg har tidligere også brukt håndholdt GPS under lange treningsturer og på fjellturer, men følte faktisk større sikkerhet med klokka.




En gang jeg så på kartet tenkte jeg at her er det sikkert mulig å ta en liten snarvei, men vi var jo fire sammen, så den tanken ble heldigvis ikke fulgt opp, dessuten var sikten elendig. For litt senere i tåkehavet sa Espen «se der», og i en glippe i tåkehavet, et par meter til høyre for tråkket vi var på oppe ved Urhaugen (1187 moh.), var det flere hundre meter fritt fall ned i intet.


Derfor ble forholdet til den grønne streken på klokka et kjærkomment bekjentskap. Men, det viste også hvor avhengig en er av at teknikken fungerer, og ikke minst må en ha tillit til at de som har lagt opp ruta har gjort en god jobb. For meg ble kartet en sekundær informasjonskilde, men jeg liker å ha det tilgjengelig. Likeledes hadde jeg med en plastbelagt rutehenvisning, som sammen med kartet var skrevet ut fra arrangørens hjemmeside.




Jeg har sett mange fine bilder fra området, navn som ; Kjøsen, Månvatnet, Svartvasstinden og Trolltinden er kjente turmål i distriktet. Bildene jeg hadde studert i forkant, på bl.a. Instagram, har vært motiver tatt i dagslys, og gjerne i sol med skyfri himmel, slik var det jo slett ikke denne dagen.




Jeg brukte 15 timer og 58 minutter på å bevege meg fra start til mål denne dagen. Ja, jeg får vel nevne at det i tillegg ble brukt 28 sekunder og, rett skal være rett. Regnet ble normalen gjennom hele løpet, det silte ned uten opphold.




Tåka lettet jo innimellom, men da var kropp og sjel rimelig i utakt med omgivelsene, så selv om naturens inntrykk festet seg, så ble det en sekundær sak. Fokuset var på å fortsette, og for all del håpe på at jeg ikke ble hengende for mye etter de tre andre. Å bli det fjerde og punkterte hjulet på vogna, det er ikke noe å hige etter i et slikt terreng.



Oppe i fjellet fikk vi oss en hyggelig overraskelse, da vi påtraff en kar iført turklær (uten ryggsekk) i ei styggbratt ur, mellom to kontrollpunkt. Han var etter eget utsagn kun oppe i fjellheimen for å heie på oss, tenk det. Det var sikkert flere timers marsj i et utfordrende terreng for ham. Dette var et svært uventet og motiverende møte for oss, det var bare så dumt at vi ikke hadde tid til å prate med ham, men vi takket for heiinga, og så fikk vi noe å prate om.


I terrenget mot Månvantnet (603 moh) måtte vi ta oss fra ca. 1000 moh. nedover ei svært bratt li, den var delvis bevokst med kratt og fjellbjørk, men det var mye løs stein og partier med grus. På bilder jeg hadde sett i forkant, så hadde dette vannet en skarp blågrønn farge. Det samme fargeinntrykket fikk også vi, der vannet speilet seg nede i dalbunnen under tåka.



Selv om vi hadde sporet på klokka, så var det ofte svært vanskelig å finne en farbar og sikker rute ned til Månvatnet. Det var utfordrende å holde seg på beina, ved at grunnen var svært våt og glatt med mange bekkeløp. Beina som allerede hadde gjennomgått mye, fikk seg en skikkelig trøkk under nedstigningen. Alle fire hadde nok en del knall og fall på denne strekningen ned mot CP-11, da hadde vi løpt, gått, klatret og kravlet i 3 mil.




Løpet hadde et «cut-off point», dette var ved Stavvatnet (522 moh.) ved 38 km og CP-15. Det var krav om å være ute fra denne kontrollposten innen klokka 16:00, etter 10 timers aktivitet, hvis ikke så ble en hardt og brutalt tatt ut av løpet og måtte ta seterveien ned til bygda.


Anders og Espen hadde hatt skoene sine i den første delen av løypa også i fjor, men da ble et kneproblem noe som gjorde at løpet måtte avsluttes. Derfor hadde nok begge to en sterk motivasjon for å komme seg videre fra «cut-off», ved ti timer. I den første delen av løypa så hørte jeg at de snakket om hvordan vi lå an, det var «ti minutter etter i fjor, fem minutter foran» osv. Men, de var og klare på at de nok hadde åpnet for hardt i fjor, og at det samme skulle unngås denne gangen. Likeledes så var de begge tydelige på at værforholdene var mye mer utfordrende denne gangen.




Ved CP-14 hadde jeg egentlig mentalt sett brutt løpet, jeg følte meg ikke særlig god, og negative tanker tok vel over, og himmelen var jo ikke akkurat blå. Noe i meg gledet seg faktisk til å ta seterveien ned til bygda, få varmen i kroppen og innta god mat og drikke. Jeg hadde jo dagen før forsikret meg om at bensinstasjonen ved campingplassen kunne servere meg et godt kveldsmåltid, og tanken på en hamburger og kaffe svirret nå rundt i hodet mitt.


I noen kilometer konstruerte jeg min egen «bryteforklaring», og mente at den var både troverdig og ikke minst akseptabel. Forklaringen var; dårlig vær, våt og kald, vanskeligheter med å spise og farlig terreng.





Under de første åtte timene spist og drakk jeg jevnt, men så ble det bråstopp med inntak av fast føde. Jeg fikk ikke til å svelge, magen nektet å ta imot mat og jeg var kvalm, dette tærte på humøret og var nok en trigger som fikk frem tankene om å bryte.


Men, jeg fikk lurt i meg noe gel som erfaringsvis går ned (bruker kun Squeezy gel fra mine gode venner ved Magneten sport). I en plastpose hadde jeg blandet peanøtter, fiken og rosiner, dette tygde jeg på en stund til det ble en underlig søt-salt grøt som ble svelget med vann, passe godt og ikke minst nødvendig.


Resten av maten ble med videre i sekken. Dette burde egentlig ikke overraske meg, siden den samme erfaringen er gjort tidligere, og det mer enn en gang. Men, likevel så blir det med mye rar føde i sekken, hver eneste gang. Under Lysefjorden-inn så har jeg hver gang hatt følelsen av å ha med mer mat til mål, enn da jeg startet. Jeg hadde den samme følelsen også denne gangen, selv om det slett ikke stemte nå heller.




Mot CP-15 ble tempoet ble skrudd opp av de to karene som i fjor hadde avsluttet løpet ved dette punktet, det gikk unna og jeg hadde nok med å følge de tre andre. Kroppen ville ikke alltid lystre, og muskulaturen i lår og legger var spesielt ikke på lag ned lia mot posten.


Jeg hadde ikke turt å trykke frem tiden på klokka, så jeg var ikke helt à jour med hvordan vi lå an, men som nevnt så hadde jeg mentalt brutt, så slik sett var dette min finale og innspurt.




På kontrollposten, på terrassen til ei stor og fin hytte, var det samlet mange gode hjelpere, både unge og litt eldre. Det applaudert og viftet med flagg da vi kom stavrende, og en sa; «gratulerer, dere er 20 min under tidsgrensa på 10 timer». En liten grønn djevel på venstre skulder sa til meg; «spiller ingen rolle, du skal jo ikke videre likevel…». Men, det ble ikke slik.


Alle fire fikk spørsmål om vi ville videre, og slik ble det. Om jeg hadde vært alene her, så hadde jeg ikke fortsatt. Jeg velger å tro at en eller annen hadde hanket meg inn her. Jeg tror også at de foretok en vurdering av oss på denne posten, eller jeg er temmelig sikker på at de gjorde det.


Jeg var søkkvåt, gjennomkald, og hadde fått skjelven. Kavet i sekken min med følelsesløse fingre og fikk hjelp til å finne vottene, en tørr «hals», og regnbuksa (INOV fra Løplabbet, den gjorde virkelig nytten). Fikk hjelp av de på posten til å få på meg klærne, og til å ta på sekken igjen, jeg hadde ingen sjans til å klare det selv. Fingrene levde sitt eget liv, og kroppen ristet.


Vi fikk servert varm solbærsaft, det jeg ikke ristet ut av koppen gikk ned, det smakte nydelig. Tre minutter fra titimers-fristen - så var vi «back on the green line, direction Trolltinden».




Etter en ny time kom vi til et skilt som pekte mot en fjellkjede, og vi nærmet oss Trollets egen tind, da ble det virkelig alvor. Som Espen så billedlig sa det; «Trolltinden opp og ned, etter 11 timers oppvarming», det utsagnet framkalte latter.


Toppen av tinden lå et sted oppe i tåka, under skylaget var det ei bratt li, stein og mange bekkeløp og regnet silte ned som før.


Det er nå en gang slik med oss mennesker, at om drivkraften er stor nok, så klarer de fleste å finne noen skjulte ressurser. For min del så har jeg noen ganger opplevd den såkalte «runners high» følelsen, men jeg har aldri før opplevd en så bunnløs «runners low» følelse som det jeg gjorde i øvre del av den bratte og stedvis skremmende stigningen opp til toppen av Trolltinden (1241 moh.).


Sylskarp navigering fra dalbunnen til starten på klatreetappen, der mine tre medløpere viste sin erfaring med fjelløping, var absolutt avgjørende for å velge riktig rute. Folk før oss har brutt løpet på toppen av tindene ved at det hadde blitt tatt feil rute til topps. Traff vi ikke linja til toppen og kontrollposten der oppe, så ville vi neppe komme oss over og ned på østsiden av fjellet.


De som ønsker å beskue dette fjellet, kan jo starte med å se på filmsnuttene som den tidligere omtalte Kilian har lagt ut på Instagram og Youtube. Jeg hadde sett mange av de filmsnuttene i forkant, og var ikke akkurat beroliget av den grunn. Med henvisning til den tidligere husmalinga, så var jeg definitivt ikke på hjemmebane her. Bildet under er «lånt» på Internett, og viser fjellkjeden og Trolltind under blå himmel, men det er nok noe misvisende da bildet heller ser ut som «flatmark».




Da vi begynte på oppstigningen så vi ikke toppen grunnet tåke. At det var bratt er en underdrivelse, for det ble etter hvert styggelig bratt, og det var svært glatt. Mose, løs ur og rennende vann gjorde dette til en spektakulær affære.


Før start ble vi instruert av arrangøren om at det skulle ropes «stein», om en var uheldig og utløste stein. Tidligere på dagen hadde vi og hørt de skarpe smellene fra flere steinsprang ute i tåkeheimen. Jeg var sistemann opp, så jeg slapp å bekymre meg for om det var noen bak meg. Jeg hadde mer enn nok med å feste blikket på de tre ryggene foran meg, og stresse egen vilje for ikke å stoppe helt opp. Jeg erfarte at det å komme i gang igjen etter en «kunstpause» ble svært vanskelig, da kom frosten i meg og det ble vanskelig å kontrollere muskulaturen, bein og armer ville bare ikke følge ordren fra topplokket.


De få gangene jeg turte å se meg tilbake, ble det tilnærmet kravlende «panisk flukt videre mot toppen». Jeg hørte min egen heseblesende pust, måtte gi meg selv noen kraftige meldinger, og virkelig skjerpe meg. I den fasen opplevde jeg så mange tankemessige bølgedaler, at de vil jeg helst holde for meg selv, men dette er nok også en svært så «god» erfaring å ta med seg videre i livet, sett i selvransakelsens lys.








Å nå toppen var så langt dagens virkelige høydepunkt, i dobbel forstand.




Tenk at det oppe på Trolltinden satt en kar bak ei steinblokk, under en Jervenduk, med stor rød ryggsekk og et stort norsk flagg, og ventet på oss. Jeg husker at jeg undret meg over at han hadde på seg en cowboy-hatt, av alle ting, det fikk humøret til å stige betraktelig. Han var nok også glad for å se oss, for han var rask til å pakke sekken og ta seg mot sivilisasjonen.



Å sitte på den forblåste utposten hele dagen må ha vært en utfordring i seg selv, og det var en tøff marsj for ham både opp til posten og hjemover i ura. For vår del bars det nedover etter den grønne streken, og noen sporadiske røde merker i steinura, vi på vår kurs og løypevakta på en annen kurs.


Andre muskelgrupper fikk gjennomgå nå, selv og dette ikke akkurat var den første ura vi hadde tatt oss ned denne dagen. Vi tok oss til det store Svartevatnet (861 moh.), i myr, over nye topper og steinurer, til vi omsider nådde det siste vannet av de «17 lakes in Moon Valley», Sæbøvatnet (711 moh.).




Ved sjekkpunktet fikk vi servert Firkløver av gode og smilende folk som hadde tilhold i en lavvo. Det norske flagget var også på plass her, som ved de andre postene. Aldri har en slik sjokoladebit smakt så godt, humøret hadde svingt en stund, nå var jeg bare glad, og sikkert overdreven pratsom.


Vi tok nå kursen mot stien som skulle lede oss nedover til kjerreveien, nede i dalen møtte vi asfalten som vi fulgte til mål på stadion.


Jeg var jo sliten men, i lykkerus over å ha kommet så langt. Det å slippe å ta frem hodelykta fra sekken var og noe jeg var svært så glad for. Viljen til ta seg de siste kilometerne inn til mål var selvsagt der, men viljen til å løpe var heller laber. Jeg gikk, jogget og småløp derfor resten av ekspedisjonen uten å tenke annet enn gode tanker, og ikke minst glad for mine tre medløpere som nå tok langspurten mot mål.


Å bli møtt av en flokk heiende lokale i veikanten nede i bygda, med lykter, flagg og bjeller, i striregnet, seint på kvelden, det var stort. At arrangørene var ute og heiet på stadion, det varmet. At vi fikk servert middag etter målgang, og at det til og med ble premiering og ros, det var så kjekt at en nærmest hadde lyst til å tørke en liten tåre. Da fikk vi se gjennom fingrene at Sportsrevyen og Norge Rundt ikke var der.




Seks av oss kom i mål på den lengste distansen av Moon Valley Running Festival 2021. GPSen på klokka viste 57 kilometer og arrangøren oppga at vi hadde tatt oss frem 4500 høydemeter. Det er den brutale sannheten om det vi gjorde i Måndalen den 14. august 2021.



Det må og nevnes at det samme dag ble arrangert et kortere fjelløp til 7 vann oppe i fjellet, et løp opp til Klauva og et barneløp. Men, bare et løp gikk til de 17 vannene. Den lille bygda Måndalen, mellom sine høye fjell har virkelig klart å arrangere en skikkelig løpefestival. Arrangørene og bygda fortjener virkelig at flere deltar.


At kroppen nok ble kraftig tynt den lørdagen får så være, likeledes at jeg i ettertid har måttet melde meg av noen løp fremover, for nå er det restitusjon som gjelder! Det har og vært en viktig erfaring, for jeg har ikke brydd meg særlig om å restituere etter tidligere løp. For å skjønne det måtte x-romsdalingen reise til Romsdalen for å trekke den konklusjonen. Takk til Måndalen idrettslag.


Det var en gang et løp i Måndalen.........., og det kommer nok flere andre løp andre steder, men det er nok bare et løp som «17 lakes».


Mine medløpere Charlotte, Espen, Anders og arrangøren har tillatt at bildene de tok kan brukes i denne løpsrapporten. Oversiktsbildet, «Trolltind under blå himmel» er hentet fra nettsiden Peakbook.org